De siste 10 årene har skiftende regjeringer gjort skatteklasse 2 til en dårlig vits. Det er på tide å gjeninnføre et skattegrep for familiene der inntektsforskjellene mellom forsørgerne er store.

Det er kun i kjernefamilien at kommunisme fungerer. Det sosialistiske grunnprinsipp «om å yte etter evne og få etter behov» ikke bare fungerer, det er det bærende prinsipp. I de fleste familier anses all inntekt som felleseie, det er sjelden slik at samboere og ektefeller fører regnskap og låner penger av hverandre. Den som har, betaler. Man tar vare på hverandre. Ergo er det ikke urimelig at man burde skattlagt samboere og ektefeller under ett, og ikke hver for seg.

Staten er uenig. For ligningsmyndighetene er du og din partner for alle praktiske formål kun to mennesker som ikke har noe med hverandre å gjøre.

Samme inntekt, ekstrem skatteforskjell

Tenk deg to familier som har samme husstandsinntekt. La oss si 900 000 kroner. I den ene familien tjener mor disse 900 000 kronene, far tar hovedansvaret hjemme ved siden av at han driver frivillig arbeid i nærmiljøet. Sammenlignet med en familie der begge er i arbeid og tjener 450 000 hver, blir, alt annet likt, éninntektsfamilien straffet med om lag 65 000 kroner mer i skatt hvert år (2009-regler). Skatteforskjellen er enorm. Og det er etter min oppfatning litt rart. Begge familier har samme totalinntekt de deler på, her er det ingen forskjell på rik og fattig. Forklaringen på at éninntektsfamilien flås av futen, er i hovedsak toppskatten. For eninntektsfamilien vil 459 000 kroner av lønnen havne i toppskatteland og hele 183 400 havne i kakseskatteland! Intet mindre. For toinntektsfamilien vil kun 18 000 kroner bli skattlagt med laveste toppskatt.

Nesten uansett hvordan man setter sammen en husstands totalinntekt, vil skatten falle jo likere inntektene er. Men forskjellene kan bli store også på mindre inntektsforskjeller enn beskrevet over. Gitt at den ene tjener 650 000 og den andre tjener 250 000, vil skatten være omlag 17 000 kroner høyere enn i familien der begge tjener 450 000.

Hovedforklaringen er toppskatt. Toppskatten har fordelingspolitisk begrunnelse. Den som tjener mest, skal bidra med mer til fellesskapet. Men for familier, som deler pengene uavhengig av hvem som kommer hjem med dem, virker det underlig å brannskatte de med skjev inntektsfordeling i fellesskapet. Familien er en enhet, og burde behandles deretter.

Frivillig

Det er på høy tid at det gjøres noe med denne skjevheten. Og det kan gjøres veldig enkelt. La ektefeller frivillig få dele inntekt i selvangivelsen og bli skattlagt deretter. Familien med en inntekt på 900 000 bør få lov til å føre halvparten på hver av ektefellene. På fradragssiden har vi allerede slike regler. Ektefeller kan fritt sjonglere for eksempel gjeldsrenter og fradrag for pass og stell av barn seg i mellom. Også når det gjelder formue blir ektefeller sett på som en enhet. Men altså ikke når det gjelder inntekt. Pussig.

Deler også pensjonsrettigheter

En slik system vil dessuten ha en annen og meget viktig konsekvens, nemlig at den i parforholdet med lav eller lavest inntekt likevel kan få anstendige pensjonsrettigheter. Det følger av vårt forslag at når inntekten flyttes mellom partnerne og skatterettferdigheten oppnås, skal også pensjonspoengene deles tilsvarende. Med andre ord kan vi med et slikt grep unngå fellen typisk mange kvinner havner i. Nemlig at den i familien som lar den andres karriere gå foran, og dermed kanskje jobber halv tid for å ta hovedansvaret på hjemmebane i en kortere eller lengre periode, blir forlatt og sitter igjen med lave pensjonsrettigheter. I og med at man nå har innført et system der alle år skal telle med, vil tapte pensjonsrettigheter for eksempel hvis man har 50 % stilling i en småbarnsperiode, få konsekvenser.

Inntektsdeling med overførte pensjonsrettigheter i selvangivelsen vil sørge for å fjerne denne potensielle bomben.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende