For den som lurer på om det er mulig å finne poster å kutte i Statsbudsjettet, burde NTBs melding om den eksperimentelle oppsetningen av Villanden være et godt svar. Staten brukte 3,2 millioner kroner på et stykke 381 ville se. Hver av dem fikk med andre ord over 8000 kroner i subsidier for å dyrke sin kulturinteresse.

Den eksperimentelle oppsetningen av “Villanden” under festspillene i Bergen kostet det offentlige 3,2 millioner kroner, melder NTB. Blant annet E24 viderebringer meldingen her. Det var 381 personer som løste billett. I tillegg delte arrangøren ut 188 fribilletter. Jada, dette er ett enkelt eksempel. Og jada, eksperimentering må til for å nå nye kulturhøyder. Likevel er det et interessant eksempel på at det fullstendige vannviddet man ofte kan finne i det offentlige hva gjelder omgang med penger.

At kulturlivet er subsidiert, er intet nytt. Før man bygde den nye operaen, ble hvert sete subsidiert med 2000-3000 kroner pr forestilling. Etter at det nye bygget er ferdig og selv om det er suksess hva gjelder publikumstilstrømning, er subsidiene pr sete enda større. Jeg tilhører dem som ikke synes det er greit og fortsatt mener at den nye operaen aldri burde vært bygget før vi løste viktigere problemer i samfunnet. Men jeg har forlengst innsett at jeg tilhører mindretallet. Men tallene som fra “Villanden”-eksperimentet vist over, burde skremme flertallet også.

Historien om “Villanden” minner meg mye om operadiskusjonen. Da den raste som verst, bestemte vi oss i Dine Penger for å gjøre et eksperiment. På julebordet det året, skulle vi gjennomføre to kulturaktiviteter. Begge skulle, inklusive subsidier, koste det samme. Den ene var sponset kraftig, den andre mottok ingen subsidier. Den påfølgende dagen, når alle hadde tenkt seg om, skulle vi stemme over hvilken av de to kulturopplevelsene vi mente burde motta subsidier og hvor mye. 

Den ene kulturopplevelsen var å gå i operaen og se et kjent stykke. Det ble Tosca. Og inklusive subsidiene kostet den opplevelsen i overkant av 3000 kroner pr hode om jeg ikke husker feil. Den andre kulturopplevelsen var å spise godt. Når man har over 3000 kroner pr hode, har man mulighet å besøke det ypperste innen Oslos restaurantverden og fransk kokkekunst som man vel må si er anerkjent som en kulturopplevelse. Og de fleste av disse restaurantene er såpass kompromissløse i valg av lokaler, råvarer, viner og dedikert personell, at de stort sett ikke tjener penger selv om prisene er ekstreme. Dette er kulturinstitusjoner som overlever på stadige innskudd fra eierne og døgnkontinuerlig arbeidsinnsats fra den som driver stedet. Prisnivået gir dem også det særtrekk at det stort sett bare er eliten som har råd til å frekventere denne kulturopplevelsen. 

Dagen etter, under avstemningen, flyttet flertallet det meste av subsidiene fra operaen og over til matopplevelsen. Du kan jo vurdere selv hvordan du ville fordelt subsidiene hvis premisset er at du skal dele ut en slik subsidie, og det er disse to valgene du har. 

Eksperimentet viste ikke om det er rett eller galt å dele ut subsidier, men det satt fingeren på et viktig spørsmål: Hvorfor er det slik at noen kulturuttrykk er så mye mer verdt i det offentliges øyne enn andre? Jeg har fortsatt ikke funnet et godt svar på det. Er det den til enhver tid regjerende kulturministers smak som gjelder? Er det gammel vane vond og vende som er forklaringen? Er det byråkratene som deler ut støtte fra ulike kasser som har for mye makt? Eller er det å dele ut 3,2 millioner kroner til 381 personer virkelig et uttrykk for flertallets vilje? Jeg har ikke svar, men jeg håper flere enn meg er interessert i å finne det ut. For med et land som som ligger i verdenseliten hva gjelder å skattlegge befolkningen, men fortsatt skriker etter investering i infrastruktur, fortsatt har store og uløste oppgaver innen helse og omsorg, fortsatt har et skolevesen som langt fra presterer i nærheten av land vi sammenligner oss med og fortsatt sliter med innovativ næringsutvikling utenfor oljesektoren (for å nevne noe), kan man lure på hva pengene går til. I det perspektivet er neppe eksperimentet “Villanden” et enestående eksempel.

Når min norsklærer på Videregående skulle være morsom, noe som oftest slo feil, vrengte han på sitater. Ett av dem fra “Villanden” lød: ”Ikke øl i sådan stund, gi meg løiten”. Når man bevilger 3,2 millioner kroner for å forlyste 381 sjeler, kan man lure på om bevilgende myndigheter tok et dypdykk i norsk potetsprit før vedtak om bevilgning ble fattet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende