Norge er på nytt kåret av FN til verdens beste land å bo i. En vinkel som ofte kommer ut av det, er at vi nordmenn syter og klager mer over tilværelsen enn vi «har rett til».

- Nordmenn er nok ikke klar over hvor godt vi har det, vi opplever ganske mye misnøye og klaging, i det store globale perspektivet burde man kanskje være noe tilbakeholdne med det, sier generalsekretær Petter Eide i Norsk Folkehjelp til VG Nett.

Jeg er uenig. Selvfølgelig kjenner nordmenn til sultproblemer, grove menneskerettighetsbrudd, tortur, krig, vold, naturkatastrofer og undertrykking. Vi er opplyst. Vi har en nogenlunde ok skole, vi reiser og vi leser. Men betyr alt det forferdelige vi kan finne i store deler av verden at vi ikke skal stå opp hver dag for å forsøke å lage livet bedre for oss selv og våre? Får noen det verre av at vi også prioriterer å skape et verdig og godt liv for de aller fleste som bor innenfor Norges grenser?

Mitt svar er nei, det går an å ha to tanker i hodet på en gang. Selvfølgelig skal vi innse at vi, som gruppe, er de fem millioner heldigste som noen gang har levd på planeten. Ingen så stor gruppe har noen gang tidligere hatt det bedre. Men nordmenn er ikke så dumme at de ikke vet det. Selvfølgelig vet vi at vi har det bedre enn mødre i sultområder som må se sine barn dø i armene deres, eller en voldtatt kvinne i et strengt muslimsk land som fengsles for utroskap etter voldtekten eller et barn som får sprengt bort bena sine etter å lekt nær en landmine i verdens krigsområder. Men å ikke påpeke svakheter i vårt eget samfunn, nesten uansett hvor bagatellmessig de måtte være, mener jeg er farlig. Det er bra at vi aldri blir fornøyde. Noe av det farligste som finnes er å lene seg tilbake og være fornøyde. Vi er kommet dit vi er idag fordi vi hver dag har «stått opp om morran» og jobbet hardt. Det bringer oss videre.

Utfordringen til hver enkelt av oss er å balansere vår egen opplevelse av hvor alvorlige våre nære problemer er. Det er forskjell på å være oppmerksom på og forsøke å løse ethvert såkalt bagatellmessig problem, og det å gå psykisk til grunne av det. Det finnes en mellomting. Jeg tror de fleste av oss har godt av å sette våre egne problemer inn i et større perspektiv som også innbefatter problemene til de på kloden som virkelig sliter. Det er sunt å stoppe opp innimellom og dra noen slike perspektiver. Men å si at vi skal tie stille fordi våre problemer er av bagatellmessig karaktér, er å gi opp. Da er vår velstand over i løpet av en generasjon.

I forhold til folketallet, er det knapt noen andre som bidrar like mye til de nødstilte i verden som vi nordmenn. Vi har ett av verdens høyeste skattenivåer. Det betyr en gigantisk innsamling der pengene i etterkant blir fordelt til forhåpentligvis gode formål. Noe rundt 1 % av av staten budsjett blir skipet til ulike hjelpeformål i utlandet. Vi kan bidra enda mer, men etter mitt syn har ingen rett til å heve pekefingeren og forlange at vi bør. Betaler du din skatt bidrar du såpass at du med god samvittighet kan fortsette å skape et bedre liv for deg selv og dine. Velger du å bidra med enda mer, bør du få en takk.

(En liten digresjon: Under den årlige TV-aksjonen på NRK, dukker statsministeren alltid opp med en diger sjekk. Både i fysisk størrelse, men også i betydningen av at beløpet på den er stort. Ubevisst eller bevisst, dannes det et inntrykk av at det er statsministeren som er snill og gir bort pengene. Regjeringen har i år bevilget så og så mange millioner, sier han. Det er ikke regjeringens penger han gir bort. Det er vi norske skattebetalere som gir bort disse pengene. Jeg foreslår for årets aksjon at man velger en representant for folket, tilfeldig trukket, til å overrekke pengene. Eller kanskje enda bedre, la lederen i Skattebetalerforeningen få æren i år, så finner vi en annen til neste år. Jeg mener det ville sette skapet der det burde stå.)

Jada, det er mye flaks som skal til for å bli verdens beste nasjon å bo i. Beliggenheten, olje og fisk er noen stikkord. Men vi må ikke glemme at vi har forvaltet mulighetene våre ganske bra. De før oss har gjort mye riktig, vi har fulgt opp. Og motivasjonen har vi alltid hentet fra at vi har ønsket å skape oss et bedre liv. Det må ikke gjøres til noe annet enn hederlig, ellers fyker vi fort nedover FN-rankingen. Og det gavner svært få, særlig de som har det aller verst både her hjemme og ute.

Den kanskje største utfordringen Norge står overfor, er å finne ut hva vi skal leve av i Norge når vi tømmer oljelagrene vi pumper friskt av nå. Vi vet at oljeproduksjonen kommer til å falle de nærmeste 20 årene. Det vi må spørre oss selv om, er hva vi skal leve av i Norge om 15-30 år? Det er for sent å tenke på det om 30 år. Et folk som er fornøyd med tingenes tilstand, kommer i alle fall ikke til å lage det klimaet som skal til for nyskapning. Vi trenger mye konstruktiv misnøye.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende