Førstkommende onsdag kommer det som for mange er høstens vakreste eventyr. Skattelistene blir offentlige og søkbare via en nettside nær deg. Jeg mener offentliggjøring av tallene er farlig, og kun oppfyller folks ønske om å grafse i naboen økonomi. Hvis tallene skal tjene til kontrollformål, må vi få helt andre tall.

En kompis fortalte meg for et par år siden at naboen hadde stukket hodet inn gjennom hekken dagen etter at ligningstallene var offentlige, og ropt: – Øi, jeg trodde folk med direktørtitler tjente mye mer enn deg. Jeg tror nesten alle oppslag i skattelistene er som dette eksempelet, basert på ren nysgjerrighet.

Pressen, som jeg er en del av, argumenterer med at det er viktig med åpenhet rundt skattelistene fordi man skal ivareta og bruke tallene til kontrollformål. Det er jeg enig i. Det er viktig at skattesystemet har legitimitet. Idéen er at så lenge vi alle kan se at alle andre også bidrar med en passelig skjerv til spleiselaget, vil vi forholde oss lojalt til skattekravet og betale vår skatt. 

Problemet er at dagens skattelister er uegnet til kontrollformålet. Dagens tall forteller ikke hvor inntektene kommer fra, ei heller hvor mye du tjener og de sier fint lite om hvor rik du er. Nettopp derfor mener jeg vi burde fått mye mer informasjon, men anonymisert den. 

Farlig. Det foregår ustanselige debatter om at det digitale samfunnet letter jobben for kriminelle. Nettstedet Iam.no er et slikt eksempel. Her har man samlet all offentlig info om deg på ett sted. Mulig en slik tjeneste har noen positive fordeler, men den har udiskutabelt noen alvorlige negative sider. Den letter selvfølgelig jobben for kriminelle som leter etter perfekte ofre for ulik svindelaktivitet. Jeg finner det uhyrlig at såpass sentral informasjon som inntekts- og formuesforhold, selv om tallene er mangelfulle, kombinert med navn, alder og bosted, enkelt kan søkes frem på en hvilken som helst datamaskin.

Nettet gjør dette enda mer aktuelt. For de av leserne som ikke husker så mye fra før internett, kan jeg opplyse at man tidligere la ut skattelistene i bokfom på ligningskontoret. Da måtte man i det minste offentlig vise at man likte å bla i skattelister. I dag kan du stille din egen nysjerrighet helt anonymt. Ingen får vite hvem som sjekker dine ligningstall. Det er i seg selv en utvikling som burde ha aktualisert debatten om offentlige ligningstall.

Uegnet til kontrollformål. Skatt skal gi inntekter til staten, og de skal ha en viss fordelingsvirkning i samfunnet. Det er derfor trist at debatten om skattelister bare dreier seg om ja/nei til offentliggjøring. Debatten burde i mye større grad vært fokusert på hva det er viktig at samfunnet får vite.

Å knytte identitet til inntekts- og skattetall for den store hopen, er unødvendig for å legitimere skattesystemet. Det kan tenkes at det finnes gode argumenter knyttet til at maktpersoner og eliten bør finne seg i at inntekts- og skatteforhold blir kjent. Men det bør kunne løses på annet vis enn å tillate full grafsing i alle privatpersoners økonomiske forhold. Blant annet vil man i alle årsrapporter for aksjeselskaper finne detaljert informasjon om avlønning av administrerende direktør. Det er ingenting i veien for at man her også skriver hva vedkommede betalte i skatt.

Hvor er fradragene? Det er viktig med offentlige skattelister, men jeg vil vite mer om hvordan hele skattesystemet slår ut. Treffer de ulike fradragene riktig? Gjør Skattetaten jobben sin og gir fradrag til de som har krav på dem? Det kan vi ikke i dag for skattelistene er for dårlige.

Mer informasjon i skattelistene. Derfor bør skattelistene inneholde mer informasjon, kanskje særlig om fradragssiden. Her er noen eksempler:

  • Hvem får BSU-fradrag? Treffer ordningen, eller er det en overvekt av vestkantungdom med god råd som har fradraget?
  • Hvor mange får foreldrefradrag? Foreldrefradrag skal man få når man betaler for å ha barn i barnehage eller SFO. Det har vært meldt om store feil i rapporteringen av disse betalingene de siste årene. Man kunne talt opp kommunevis og sjekket hvor mange som får fradrag. En sammenligning med hvor mange som er i barnehage og SFO, hadde vist om kommunenes systemer fungerer.
  • Hvem får særfradrag for sykdom? Med store kroniske sykdomsutgifter skal du kunne få fradrag for utgiftene. Men det er mye vilkårlighet i hvem som får fradraget. Med en offentliggjøring av hvem som får fradraget, ville man kunne se om de ulike skattekontorene behandler skattyterne forskjellig.
  • Hvem får store rentefradrag? Du får fradrag for 28 % av rentene du betalte i fjor. Noen mener at dette fradraget burde fjernes, fordi det får folk til å kjøpe bolig over evne. Men hvem har høyest fradrag? De med høye eller lave inntekter?
  • På inntektssiden er det også nyttig å få splittet opp tallene i skattelistene. Hvor mye av inntekten kommer fra lønnsinntekt, og hvor mye er aksjeutbytte, renter og annen kapitalinntekt. Det hadde gitt en mye bedre kontroll av skattesystemet og fordelingsvirkningen av skatten vår.

Ikke navn i listene. Denne informasjonen ville blitt for finmasket hvis den  hadde vært ledsaget av navn og adresse. Svaret på det er å fjerne navnet. Ved kun å identifisere kjønn, alder og bosted – for eksempel gjennom postnummer – vil man kunne lage gode nok profiler til å finne ut om skattesystemet virker og mer enn nok for å gi skattesystemet legitimitet. Mulig det burde anonymiseres noe mer på små steder, men på større steder er dette nok for å «gjemme folk bort i massen».

Noen ville kanskje uansett stikke seg ut – de fleste ville nok skjønne at en mann på over 80 fra Hole kommune på Ringerike med 57 millioner i inntekt er Olav Thon. Du får riktignok ikke vite hva Pettersen nede i veien tjener, men det er kanskje ikke så farlig så lenge du ser at de fleste rundt deg betaler sin porsjon skatt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende