Naturvernforbundet har på nytt bevist at de vil dras baklengs inn i fremtiden. I den ferske rapporten “Motorveier på villspor” (finansiert av NSB) argumenterer forbundet med at fire-felts motorvei er en tragedie for miljøet fordi effektiv veitransport fører til økt trafikk og dermed mer utslipp. Løsningen deres er derfor blant annet å kreve stans i byggingen av nye motorveier. Billistene skal heller få stå i kø på gamle, smale veier så lenge at de til slutt slukøret tusler inn på kollektive transportmidler.

Jeg er grunnleggende skeptisk til dommedagsprofeter. Ganske enkelt fordi de har mate­matikken mot seg. Historien har ikke manglet på folk som har spådd jordens undergang. Og hittil har de tatt feil alle sammen, kanskje med unntak for den neandertaleren som spådde at slekten kom til å bukke under. Han fikk rett. Nå gjør jeg likevel et unntak. Jeg tror på klimaprofetene som spår, om enn ikke jordens undergang, men at livet på jorden slik vi kjenner det i dag, snart kan være en saga blott. Dagens klimaprofeter kan nemlig knytte overbevisende statistikk til sine profetier. Nordpolen antas isfri store deler av året i nær fremtid. Da er det på tide og la seg overbevise. Kloden har aldri vært varmere siden man startet å måle. FNs klimapanel spår enda høyere temperatur på kloden i vår levealder. Om den økte temperaturen er menneskeskapt eller ikke, er det fortsatt noen som diskuterer. Jeg er overbevist, men dette et sidespor. Selv om det knyttes usikkerhet til kostnadene endringer på kloden kan påføre oss i fremtiden, vil trolig enhver analyse vise at det lønner seg å investere i å redusere klimautslipp i dag.

Men hva gjør vi? Jeg har lenge applaudert sterkt for å forlate prinsippet om skatt etter inntekt og heller velge prinsippet om at den som forurenser, skal betale for seg. Det betyr såkalte grønne skatter. Bruk markedet og gjør det dyrt å forurense. Det burde være enkelt å gjennomføre hvis politikerne evner å redusere gamle skatter ved innføring av nye.

Grønne skatter kommer i mange former. Felles for dem er at de skal virke vridende og redusere forbruket av klimaforurensende produkter, stort sett vil de si varer og tjenester som krever betydelig bruk av fossilt brensel, og heller få oss til å velge mer klimavennlig. Dette vil selvfølgelig smerte litt. Særlig fordi mange slike skatter kan redusere handel, både internasjonalt og nasjonalt, og dermed redusere vår velstand. Men det kan vi leve med. Frakt på skip slipper for eksempel ut store mengder CO2. En CO2-avgift på skipsfrakt vil føre til at fraktratene blir høyere, og i enden vil kostnaden bli veltet over på verdens forbrukere som kanskje betakker seg og heller bruker pengene på noe annet. Dette krever internasjonal enighet. Men vi kan gjøre mye nasjonalt også. Om ikke annet for å gå foran som et godt eksempel.

Bilavgifter, igjen. Dine Penger har foreslått mange ganger å flytte bilavgiftene over på det å bruke bilen. Fjerne engangsavgift, omregistreringsavgift og årsavgift, som er avgifter som faktisk får deg til å kjøre mer. I statsbudsjettet for 2010 planlegger regjeringen å hente inn noe under 30 milliarder bare her. Har du først kjøpt en svinedyr bil, bruker du den mer. Tar man bort eieavgiftene, kan man legge legge den samme summen på å bruke bilen. Enten i form av høyere bensinavgifter, rushtidsavgifter eller sofistikerte veiprisingssystemer. På den måten kan vi gjøre det så billig som mulig å eie den, men dyrt å bruke den. Alle vil fortsatt kunne kjøre like mye som før, men det blir sterkt økonomisk motiverende å bruke kollektive alternativ. Derfor kommer mange til å velge kollektivt frivillig fremover bil. Særlig der bilbruken er mest problematisk, i byene. Og da trenger vi ikke Naturvernforbundets oppskrift om la veiene være av så dårlig kvalitet at billistene trues ombord i buss, fly og tog. De som velger bil og betaler godt for seg, bør kunne forvente en veistandard som bringer dem trygt og effektivt frem.

Det er videre mulig å differensiere merverdiavgiften bedre. Legg forurensningsnivået til grunn for å fastsette merverdiavgift. Jo mer forurensende produksjonen eller bruken er, jo høyere avgift. Dermed kan merverdiavgiften plutselig bli en grønn skatt.

Flyreiser er grovt forurensende. Skattlegg godet lik den ulempen man påfører kloden, er svaret. Det kan bety at man reiser mindre, eller mer med andre alternativ. For eksempel tog. Men at toget ikke forurenser, er dog en illusjon. Så lenge verden må produsere strøm gjennom bruk av fossilt brensel, vil all bruk av strøm også gi utslipp. Med andre ord må vi være forberedt på en klimaskatt også her. 

I sum vil en høy nok grønn skatt føre til at svært mange reiser unngås. Kanskje særlig forretningsreiser. Men det er neppe noe tap, kanskje snarere tvert om. Idag finnes det gode teknologiske muligheter for effektiv møtevirksomhet uten at man trenger å håndhilse. Det enn så lenge norske selskapet Tandberg har utviklet videokonferanseutstyr som overfører lyd, bilde og presentasjoner live trolig godt nok til at svært mange forretningsresier egentlig er unødvendige.

Forskningsmotivasjon. Man kan finne mange slike eksempler der man innfører prinsippet om at den som forurenser, skal betale for seg. Slike systemer vil ikke bare endre forbrukernes handlingsmønster, det vil endre produsentenes enda mer. Da kan det bli fart på miljøvernet. Markedet er nemlig en herlig oppfinnelse. Påførte kostnader er et språk enhver bedrift forstår, og endringsiveren er dermed stor. Og her ligger det en gulrot. Når forurensing blir dyrt, vil alternativet bli lønnsomt. Det blir plutselig mer økonomisk motiverende å forske frem miljøvennlig teknologi. Vi ser allerede at redere bygger skip som slipper ut betydelig mindre CO2, men som er dyrere å bygge. I dag er deres motivasjon mer ideell enn kommersiell. Fremtiden kan meget vel bety like mange sydenturer, bare med den forskjell at motoren på flyet forurenser vesentlig mindre enn i dag. Veien dit er kortere med grønne skatter.

Vi har på mange områder litt grønne skatter i dag. Men de bærer fortsatt mest preg av å være skuebrød for politikere som så gjerne vil vise seg frem som miljøvennlige. Et av bevisene på det, kan du finne her. Denne rapporten, riktignok ett år gammel, viser at grønne skatter i Norge utgjør en stadig lavere andel av BNP. Og det ser vi også i praktisk politikk. Vi har litt av hvert uten egentlig et bærende prinsipp. Det blir klattet på litt miljøgebyrer og avgifter her og der som ikke synes å verken monne eller ha effekt på forbruksmønsteret. Ingen politikere har turt å ta skrittet fullt ut og foreslå grønne skatter som monner. Det betyr nemlig at andre skatter må ned, noe som sitter langt inne hos mange politikere.

Jeg innser at det er naivt å tro på at man skal kunne implementere grønne skattesystemer verden over. Men som han sa mannen som etterhvert viste seg å være sanndrømt: «I have a dream.»

Tips oss hvis dette innlegget er upassende