Det mangler ikke på menneskeforakt når vi nå skal i gang med å reformere uføretrygden. Svært mange tyr til å foreslå en svært enkel og autoritær løsning: Sett ned trygdeytelsene og gjør nåløyet for å få dem trangere. Jeg mener dette er det reneste sludder.

Vi har for mange på trygdeytelser. Vi må stramme inn. Det er for lett å få trygd. Vi syr puter under armene på folk. Trygden må ned. Snylterne skal tas! Det lyser menneskeforakt lang vei.

Vi har for mange utenfor arbeidslivet, men trygdeytelsene er selvfølgelig ikke for høye. Med mindre du har en partner med god inntekt, tilhører du fattig-Norge hvis du lever på uføretrygd. Uføretrygden er ikke høy slik mange later til å tro, den er svært lav. Pt er det 341 425 personer som mottar uføreytelse. Gjennomsnittlig årlig uførepensjon i juni 2009 er i følge NAV 172 779 kroner (tallet er summen av grunnpensjon, tilleggspensjon, særtillegg og øvrige tillegg som barnetillegg, ektefelletillegg mv.). Jeg tror vi kan være enige om at det ikke er en inntekt som fører til et liv i sus og dus. Jeg tror også at vi kan være enige om at å redusere inntektssnittet blant de uføretrygdede med f eks 5000 kroner året ikke ville ført til så mange færre uføretrygdede.

Selvfølgelig er det slik at mange av disse ville slept seg til lønnet arbeid hvis vi ikke hadde hatt et sikkerhetsnett. Alternativet er jo enten å sulte i hjel eller å fryse i hjel, eventuelt bli tatt vare på av snille individer. Men vi hadde jo i alle fall funnet ut hvem som juger om sin uførhet.

Men spesielt humant er det ikke å fjerne sikkerhetsnettet. Ei heller å gjøre det litt mindre. Men jeg tror heller ikke det er det største problemet. Jeg tror det er det rigide systemet som er problemet. I det øyeblikket vi har brennmerket pannen din med ordet ”ufør”, gir vi deg samtidig jobbnekt. I praksis har vi innført borgerlønn i Norge, med plikt til å gjøre ingenting. Du får ikke lov å bruke litt av din restarbeidsevne, enten det dreier seg om 10, 30 eller 50 %, da tar vi fra deg trygden eller mistenker deg på annet vis.

Ingen må tro at prosessen med å bli ufør er brolagt med glede og fest. Det begynner gjerne med sykdom, fortsetter med sykepenger, går over i attføring og ender med 172 000 kroner pr år. Når man først har vandret nedover denne veien, vil man ikke gå den en gang til. Selv om man innerst inne ønsker å jobbe litt, får man ikke lov. Da straffes man på pungen. Ytelsene blir redusert i et så rigid system at man må like selvpisking for å forsøke.

Det første vi skal gjøre er å stryke begrepet ufør, og heller kalle det f eks delvis hvis vi må ha et begrep. Vi må fokusere på restarbeidsevnen. Så må vi gjøre det enkelt, lønnsomt og ubyråkratisk å kombinere delvis-støtte med arbeid.

Men hvordan delvis-støtte skal vi ha? Kanskje vi ikke skal ha noe delvis-støtte i det hele tatt. Jeg er fascinert av systemer som er rensket for kontrollører. Tenk deg en verden der individet velger uavhengig av leger, NAV og andre byråkrater. To systemer er nærliggende å tenke på:

1. Borgerlønn
2. Negativ inntektsskatt

Av disse tror jeg mest på negativ inntektsskatt. Den amerikanske økonomen Milton Friedman utviklet mange tanker om dette på 60-tallet. Dette er et system der alle starter på et minusbeløp i skatt. La oss tenke oss at det er dagens gjennomsnittlige uføretrygd på om lag 170 000. Men vi betaler ikke ut annen støtte. Dette kan kombineres med en flat skattesats, si 35 %. Hvis skatt på din inntekt er lavere enn 170 000 kroner, vil du motta mellomlegget fra staten. Det gir oss følgende tabell:

Inntekt Din skatt Negativ skatt Sum skatt Din inntekt
                    -                       -            170 000               -170 000          170 000
           20 000              7 000          170 000               -163 000          183 000
           50 000            17 500          170 000               -152 500          202 500
         100 000            35 000          170 000               -135 000          235 000
         200 000            70 000          170 000               -100 000          300 000
         300 000          105 000          170 000                 -65 000          365 000
         400 000          140 000          170 000                 -30 000          430 000
         500 000          175 000          170 000                     5 000          495 000

Uten at noen bryr seg om hvorfor du ikke har inntekt, vil du motta 170 000 fra staten. Men uansett hvor lite du velger å jobbe, ser du at din disponible inntekt vil øke.

Den skarpe leser vil se at dette vil føre til et stort inntektstap for staten. Men husk at vi nå ved et slikt system ikke har kostnaden til uføretrygd i tillegg. Kanskje vi kan rydde bort store deler av andre ordninger også. Her er noen eksempler: sykepenger, attføringspenger, rehabiliteringspenger, overgangsstønad, studielån, studiestipend, kunstnerlønn, støtteordninger i landbruket, etableringstilskudd, sosialhjelp og bostøtte. Noen gang lurt på hva det koster å administrere alle disse ordningene?

Vi kommer neppe til å kunne rydde bort alle særskilte støtteordninger, men det er besnærende å tenke på hvor mye byråkrati vi kan fjerne ved å kutte kraftig i antall støtteordninger.

De aller fleste vil få en enorm skattelette med et slikt system beskrevet over. Tjener du 500 000 kroner i dag, vil skatten typisk være omlag 150 000. I mitt nye system faller den til 5 000. Men å innføre dette åpner for en annen revolusjon: nemlig å gå bort fra skatt på inntekt, og over til skatt på forbruk. Staten kan ta igjen deler av inntektstapet ved å på forskjellige måter skattlegge miljøfiendtlig aktivitet. Dermed slår vi fire fluer i en smekk: 

  • Færre bli varige og helt uføretrygdede fordi det er lønnsomt og enkelt å jobbe, om enn bare litt
  • Grønne skatter blir en realitet
  • Ingen får stemplet pannen med ufør og dermed samtidig et jobbforbud, menneskeverdet øker
  • De overføldige i NAV vil bidra til å dekke det offentliges skrikende behov for arbeidskraft i andre sektorer

Jada, jada, jada, det er en haug med problemer knyttet til alle endringer som bærer preg av revolusjon. Mine tanker over innebærer mange utfordringer. Jeg har ikke engang nevnt dem. Men la oss i alle fall åpne for at vi skal tenke helt nytt. Det er nemlig ingenting ved dagens system og tenkemåte som har virket særlig effektivt. Veksten i antall uføre, og særlig den skremmende veksten i de yngre årskullene, dokumenterer det på en utmerket måte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende