Om Drillo, seniorpolitikk, uførediskusjon og statistikk.

Det er bare å gratulere Fotballforbundet og Nils Johan Semb med en riktig ansettelse av Egil Drillo Olsen som landslagssjef. Valget er uten tvil god seniorpolitikk all den tid Drillo er 67 år. Fotballforbundet går dessuten foran med et godt eksempel når de ansetter en mann med såpass store og godt kjente helseproblemer. Rett nok har Drillo en ukuelig vilje og et ekstremt engasjement for fotball. Men jeg er veldig usikker på om andre arbeidsgivere hadde tatt sjansen på en 67-åring med såpass godt kjente helseplager i en slik utsatt posisjon.

Men først og fremst er denne ansettelsen en hyllest til oppnådde resultater. Fakta har en tendens til å ødelegge enhver god diskusjon. Også denne. Fakta viser at Drillo simpelthen er Norges beste landslagstrener i moderne tid. På alle målekriterier. Denne tabellen forteller det, jeg har rappet statistikk friskt av sportsredaksjonene i de største norske mediehusene:

  Kamper Seier Uavgjort Tap Mål for Mål mot Målratio
Drillos første periode 88 52 % 30 % 18 % 168 63 2,7
Semb 68 43 % 31 % 26 % 89 61 1,5
Hareide 58 41 % 31 % 28 % 88 65 1,4
Drillos andre periode 9 56 % 22 % 22 % 13 8 1,6

Drillo ga fra seg landslaget etter sin første periode med 52 % seiere. Bare 18 % tap. Landslagene hans skåret 2,7 mål for hvert det slapp inn. Under Semb, ble alt dårligere. Seiersprosenten til Semb er langt under Drillos, og tapsprosenten langt over. Målratioen falt til 1,5 skårete mål pr mål sluppet inn. Under Hareide ble tallene enda verre. Hareides landslag vant enda færre av kampene, og tapte enda flere. Målratioen fortsatte å falle.

Så overtar Drillo igjen. Og hva skjer da? Seiersprosenten går i taket. Hittil i sin andre periode, rett nok med få kamper spilt, er seiersprosenten høyere enn han hadde forrige gang. Og enda mer interessant, tapsprosenten faller umiddelbart i forhold til hva Hareide hadde prestert med omtrent de samme «beste menn». Målratioen stiger også. Ikke så mye, men den stiger. Og det er bare han selv som har hatt bedre ratio i sin første periode.

Det som gjør Drillos resultater enda bedre, er at han i oktober 1990 overtok et lag som ikke hadde prestert og derfor møtte betydelig mer kvalifisert motstand enn sine etterfølgere. I VM-kvalifiseringen foran 94-VM, hadde for eksempel Norge lagene Nederland, England og Polen i gruppen. Da Drillo overlot pinnen til Semb, overlot han et landslag som var i verdenstoppen i følge FIFA-rankingen. De som husker tilbake, husker sikkert at vi møtte land vi knapt ante hadde et landslag før de dukket opp på Ullevål. Det betød enklere motstand for Semb. Likevel presterte Norge under Semb betydelig dårligere resultater alt i alt. Semb kan heller ikke skylde på bedre motstand fordi han kom til sluttspill. Drillo var i to sluttspill, Semb i ett. Hareide fortsatte Sembs dårlige trend selv uten å delta i sluttspill der man normalt møter den beste motstanden. Og de kan neppe heller skylde på materialet de har hatt å jobbe med. Drillo overtar i sin andre periode om lag akkurat de samme guttene som har vunnet 41 % av kampene under Hareide. Under Drillo vinner de 56 %. Tapsprosenten med det samme mannskapet faller fra 28 % under Hareide til 22 % under Drillo.

Tabellen viser at Drillo er et meget godt valg for Norge. Men den viser ikke om det finnes noen som kunne gjort det enda bedre. Men så lenge du utklasser Hareide og Semb, som på ingen måter er noviser i fotball- og trenerfaget, skal det godt gjøres å finne noen enda bedre. Og uansett hvem de hadde valgt, hadde risikoen steget. Prestasjonsmessig er Drillo god avkastning til lav risiko. Helse og aldersmessig er nok kanskje risikoen større. Men at valget likevel faller på Drillo, forteller mest om Nils Johan Semb kvaliteter som arbeidsgiver. Et eksempel til etterfølgelse for flere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende