Hvorfor får man stadig en følelse av at Norge er Olympisk mester i dårlig infrastruktur og vedlikehold?

Jeg er ingen strømekspert. Men jeg registrerer at man har en visjon om ett felles strømmarked i Norden. Da er det underlig at det fra 15. mars blir 5 forskjellige strømmarkeder bare i Norge. I går kostet en kilowatt/time i spotmarkedet gjennomsnittlig en krone og femti øre i Oslo, og 60 øre i Bergen. Og grunnen er at det er kapasitetsproblemer i strømnettet mellom de ulike regionene i Norge. Jeg vet ikke hvorfor infrastrukturen er så skrøpelig, men den skiller seg ikke nevneverdig ut fra veldig mye annen infrastruktur i nasjonen. I det hele tatt virker det særnorsk, i alle fall i forhold til landets rikdom, å nedprioritere investeringer i infrastruktur og vedlikehold av infrastruktur.

Ta for eksempel den forhatte jernbanen. Jernbaneverket forklarer at mange av deres problemer kan tilskrives sporvekslere og signalanlegg datert før 1950, trolig arvegods fra tyskere i uniform. Jeg tror også de aller fleste som har kjørt bil utenfor Norges grenser, du trenger ikke kjøre lenger enn til Sverige, kan underskrive på at veinettet er betydelig bedre bare du krysser grensen til EU.

Jeg tilhører dem som heier på å bruke prismekanismen som rasjoneringskriterium for knappe goder. Strøm er et slikt gode. Hadde vi nå fulgt rådet til dem som politisk vil kutte strømprisen, kan vi risikere at det ikke lenger er farlig å leke med strikkepinner i stikkontakten. Det er klart bedre å måtte betale 1,5 krone for kilowatten, enn at strømkabelen inn i boligen din plutselig går tom. Det synes også klokt å lage et større og felles strømmarked i Norden, enn at vi skal sitte på hver vår tue. Jeg tror nemlig det er noe i at det gir jevnere og kanskje lavere priser over tid for alle. Strøm er som kjent en vare som er vanskelig å produsere for lager. Og noen ganger, slik som i skrivende stund der forbruket vårt i følge Statnett er betydelig større enn vår produksjon, vil det være en økonomisk fordel for oss at vi kan importere strøm. Alternativet ville jo vært og tatt kostnaden ved å investere i økt nasjonal energiproduksjon. Men det skaper problemer at strømprisen varierer så mye og ekstremt som nå. Og siden én region i Norge betaler 60 øre og en annen region 1,50, har vi klart et potensial for å jevne ut prisvariasjonene gjennom investeringer i infrastruktur. Hvorfor gjør vi ikke det?

Jeg tror forklaringen på fenomenet kan finnes i hva som funker i en valgkamp. Å gå til valg med fanesaken: «vi vil bygge strømledninger og vedlikeholde jernbanen» snur neppe valgvinden. Det er mer schwung i å ønske seg lyntog. Og det er i grunnen litt synd. Men vi får vel som vi fortjener, da?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende