Det er merkelig når presumtivt intelligente mennesker gjør seg dumme for å slippe ansvar. Det er mulig det er effektivt, men spesielt ærerikt er det ikke. 

Røeggen-saken i Oslo Tingrett som nå pågår, skal svare på spørsmålet om det var urimelig av bankene å selge et bestemt spareprodukt til sine kunder. Bankene har valgt, slik jeg også ser at en rekke mer eller mindre innsiktsfulle bloggere skriver om dagen, å late som om dette dreier seg om en slags «den som er med på leken, må tåle steken». Siden det var risiko forbundet med produktet, kan man tape. Og det tapet må kundene ta selv, er det en del som sier.

Saken handler ikke om risikoen i produktet. Den handler om alt det andre i produktet som ikke var risiko, kun et garantert tap.

De strukturerte produktene var idiotkonstruksjoner som profesjonelle investorer lo av. De var skrudd sammen for at bankene skulle ha en glad-historie å selge kundene, som samtidig bankene tjente ekstremt godt på fordi det kunne prakkes på kunder som ikke eide nåla i veggen å spare for.

Kort fortalt kan vi oppsummere hva som skjedde med kundene slik. Alle tallene under er hentet fra DnBNOR produktet Aksjeindeksobligasjon India, Kina og japan 2006/2009. (En artig øvelse er jo å lese dette prospektet og selv vurdere om man synes tallene vi presenterer under er lett tilgjengelige). Dette produktet og DnBNOR var på ingen måte verstingenen, det er derfor litt tilfeldig at det er DnBNOR som står i retten. Tallene er bekreftet av DnBNOR:

  1. Kunden ble oppringt eller grepet fatt i banklokalet, og bedt inn på et møte med banken.
  2. Bankens selger (insisterer på å kalle seg rådgiver) forteller varmt om hvordan man kan «få aksjemarkedets avkastning uten risiko» eller «spare i bank med aksjeavkastning». Og det beste er at kunden ikke trenger å ha en krone å investere. De kan man låne av banken. Deretter blir kunden presentert for noen (helt urealistiske) fantastiske avkastningsforventninger og selgeren konkluderer med at kunden er en heldig utvalgt som får dette tilbudet. (Det skal understrekes at bankens selger i de fleste tilfeller hadde provisjon på salget av disse produktene, derfor var det viktig for ham å få kundene til å kjøpe strukturer for mest mulig penger.)
  3. Kunden drømmer ikke om at man kan bli lurt av banken, og skriver under.
  4. Kunden låner 1 million til 5,55 % rente. Men det kunden ikke vet er at 901 940 blir plassert tilbake på bankkonto med dårligere rente enn lånerenten, nemlig 3,5 %. Idéen er at disse 901 940 skal vokse tilbake til den millionen du lånte i løpet av produktets treårige løpetid. Her oppstår kundens første tap, nemlig renteforskjellen mellom lånet og innskuddsrenten på bankboken. I dette tilfelle er rentetapet 55 460 kroner.
  5. Kundens andre tap er gebyret for produktet. Dette ble lagt på toppen av denne millionen. Hvilket gjorde at de fleste også lånefinansierte gebyret. I produktet vi her snakker om var tegningsgebyret 3 %. Det vil si at kunden måtte ut med 30 000 kroner, og lånte dermed 1030 000. Og hvilken sann glede for banken! Husk at kunden ikke eide en krone å spare for. Likevel kan banken suge 30 000 kroner ut av kunden i løpet av et møte som varer 1 time. Dette var genialt for banken! Og det var nettopp derfor bankene lånte deg disse pengene. Da kunne de ta 3 % gebyr for 1 million, fremfor 2,5 % gebyr av de 200 kronene du ellers hadde å spare og kanskje ville satt i et aksjefond hver mnd.
  6. Nå er det igjen 98 060 (1030 000 – 30 000 – 901 940). Banken skulle kjøpe en opsjon for denne summen. Prisingen av denne opsjonen har vært ulik, men gjennomgående har bankene også tatt ut et gebyr her gjennom å gi kundene dårligere pris på opsjonen enn det banken selv har betalt. Her oppstår kundens tredje tap. I dette produktet var det godt skjulte gebyret 25 000 kroner. Kunden fikk en opsjon som hadde markedsverdi på kroner 73 060.

Konklusjon: I løpet av dette timeslange møtet har kunden lånt 1 030 000 kroner og det eneste han har fått som kan ha en verdi, er en opsjon til 73 060 kroner. Det var helt urealistisk å forvente at denne opsjonen kunne oppveie for alt annet du tapte på. I sum betalte nemlig kunden 110 460 kroner i samlede gebyrer! for å få lov å kjøpe denne opsjonen. Til sammenligning, en normal kostnad for å kjøpe en slik opsjon i det profesjonelle markedet er noe rundt 3600 kroner.

Og det mest sentrale spørsmålet som retten bør ta stilling til er: Ville banken fått solgt dette produktet om den hadde sagt det som det var? Lån 1030 000, kjøp en opsjon til en verdi av 73 060, det koster deg 183 520 (73 060 + 110 460). Og hvorfor solgte de ikke bare kunden en opsjon til kroner 73 060 som jo var det eneste i produktet som hadde verdi?

Tallene nevnt her gjelder ikke for produktet Røeggen kjøpte i 2000. Dengang var de fleste kostnadene i produktene helt skjult. Da ble ikke bankene engang truet til å gjemme dem ett eller annet sted i prospektet. Det eneste vi kan si med sikkerhet, var at tegningsgebyret til Røeggen var høyere enn i produktet nevnt over. 

Enhver, når man blir forklart produktet slik jeg har beskrevet det over, skjønner at det å låne over 1 million til 5,55 % rente og plassere omlag 900 000 av de samme pengene på høyrentekonto til 3,5 % rente er, ja nettopp, idioti. Man skjønner også intuitivt da at det å låne over 1 million kroner for å kjøpe noe som beviselig har en markedspris på 73 000 kroner, også er ren galskap. Og hva skal man si om å betale minst 110 000 i kostnader for å få lov å kjøpe en vare som er verdt 73 000? Forklaringen til at man likevel fikk solgt dette for svimlende milliardsummer, er innlysende: man sa det ikke som det var. Man tåkela så godt man kunne.

Siden 1996 har jeg personlig jobbet med disse produktene. Jeg har med andre ord litt innsikt i temaet. Og den viktigste innsikten fra denne perioden er at selv ledelsen i bankene skjønner det som står over. Det vet jeg fordi jeg har snakket med svært mange av dem disse 14 årene. De, kanskje best av alle, forstår at det er fullstendig meningsløst å låne penger til en høy rente for å sette de samme pengene tilbake til utlåner til en lavere rente. Jeg er helt sikker på at også advokaten deres i retten skjønner det. Det jeg derimot er mer usikker på, og som jeg ikke har så høye forhåpninger til, er om retten skjønner at det er så enkelt som det er beskrevet over. Etter tre uker i retten der banken kommer til å tåkelegge og gjemme seg bak «det gikk jo an å tjene penger på dette», «man må se hele pakken under ett» og «kundene skjønte det var risikabelt å låne for å investere», blir man nok litt forvirret.

La meg avslutte med en historie. Jeg ble i, så vidt jeg husker 2005, invitert av en bank til å holde et foredrag for deres ledere innen privatmarkedet. Navnet på banken er ikke så viktig, saken gjelder nemlig alle bankene. Banken hadde samlet alle kundebehandlernes nærmeste overordende til et seminar i Oslo. Også ledere høyt opp i banken var til stede. I dette foredraget sa jeg så mye stygt til dem om strukturer og salget av disse og om hvordan de forledet kundene, at jeg var redd for reaksjonene når jeg var ferdig. Under foredraget tenkte jeg at dette kommer til å bli ubehagelig når jeg åpner opp for spørsmål. Da jeg takket for meg, begynte salen unisont å trampeklappe. Jeg skjønte overhodet ingenting. Folk klappet, og virket oppriktige fornøyde med hva jeg hadde sagt.

På gangen etterpå kom flere av dem bort til meg. Da fikk jeg forklaringen. De sa omtrent dette: «Vi er helt enig med deg. Vi liker heller ikke disse produktene. Men våre overordnede trer høye salgsmål ned over hodet på oss. Og den eneste måten å oppnå disse salgsmålene på, er å selge så mye strukturer med lånefinansiering vi kan. Vi kan velge å være med på det, eller vi kan velge å glemme en karriere i banken. Derfor var det godt at det kommer en utenforstående og sier det vi ikke tør å si til våre ledere.»

Tips oss hvis dette innlegget er upassende