«Kapitalens krokodiller, stive blikk bak mørke briller, alt de ser er kun profitt og de glefser alt er mitt»

Lars Lillo Stenberg fra sangen «Smak av Honning»

Fokus Bank ble i går dømt til å gi full erstatning til en rekke sparekunder som hadde tapt 90 % av sparepengene sine i et produkt med det mystiske navnet «ING Senior Bank Loans Note». Det er med andre ord håp om at bankene etter hvert blir stilt til ansvar for den ekstreme grådigheten som herjet dem i stadig større grad fra slutten av 90-tallet og frem til enkelte av oss i pressen i god tid før finanskrisen fikk gjennomslag for at en del av produktene bankene solgte var ren gift for privatøkonomien til godtroende kunder med blind tillit til bankene. Det er forsåvidt greit nok å være grådig, men grensen bør gå før man begynner å bløffe om produktenes egenskaper for å få solgt dem og pleiet sin egen bunnlinje.

Saken som fikk sin dom i går, handlet om et spareprodukt som er såpass vanskelig tilgjengelig at retten tviler om dem som solgte det skjønte hva de solgte. Det høres jo unektelig komisk ut, men det er dypt tragisk. Tragisk for alle dem som uforvarende ble kontaktet av bankene, en bank som la stor vekt på at kunden burde stole på banken, noe kunden gjorde, som i sin tur ga banken rike muligheter til å utnytte denne tilliten.

Produktet i denne saken er et produkt der innskuddet ble gearet med mer lånte penger, og plassert i ulike lån til amerikanske og europeiske industribedrifter med kredittverdighet «non investment grade». For den som ikke er bevandret innen det internasjonale kreditsikkerhetsgraderingssystemet, skal denne betegnelsen etter sigende bety at foretaket har middels kredittverdighet.

Dette produktet var i tillegg utstyrt med en selvmordsklausul som tilsa at utsteder kunne terminere hele produktet hvis verdien falt under 20 % av investert beløp. Og vips ville alle kundene ha tapt alle pengene sine.

Ikke alle saksøkerne fikk medhold av retten. Retten har valgt å skille mellom profesjonelle investorer og ikke profesjonelle investorer. Dessuten gjør retten et stort poeng ut av når de ulike saksøkerne reklamerte på investeringen de var gått inn i. Leser man dommen, får man inntrykk av at dette er litt bingo. Dommen er glassklar på at Fokus Bank forledet kundene, eller lurte dem om du vil, og likevel henger man seg opp i juridiske formaliteter knyttet til at de forsmådde kundene har brutt reklamasjonsfristen. I følge retten er det med andre ord greit å lure kundene, så fremt kundene ikke oppdager det tidsnok.

Jeg mener denne dommen bør bety noe også i Forbrukerrådets sak mot DnBNOR vedrørende de strukturerte spareproduktene solgt til privatpersoner. Det er flere likheter i sakens materie, og derfor bør også lovanvendelsen kunne overføres til denne saken. Og da blir det riktig interessant. Da snakker vi ikke lenger om noen 10-talls millioner. Da kan de samlede erstatningsbeløpene måtte skrives med 9 nuller.

Også i denne saken, som i struktur-saken, anfører saksøkte at dette gikk dårlig pga av finanskrisen. Særlig. Flertallet av disse produktene hadde så høye kostnader som kundene ikke hadde mulighet til å overskue, at man faktisk måtte forvente laber avkastning. Når produktene i tillegg ble lånefinansiert, men fortsatt med løfte om at det var god butikk, kunne man, hvis man var finansprofessor, regne seg frem til at man måtte forvente å tape penger. Den eneste som ville vinne uansett, var banken. Siden banken holdt seg med selgere på provisjonslønn forkledd som rådgivere, fremsto denne delen av norsk bankvirksomhet i denne perioden som de verste av kapitalens krokodiller. Faktisk så ille at retten finner at oppførselen var i strid med god foretningsskikk. Kanskje det er håp likevel for alle som har blåst arven eller andre sparepenger på å ha tillit til en forretningsdrivende de har hatt et kundeforhold til siden de ble døpt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende