Så lenge det bare finnes en kjøper av arbeidskraften til mange av de som nå er i streik, kan de streikende se langt etter et lønnsløft som er i nærheten av det de drømmer om.

Det er forbløffende, slik en rekke kommentatorer har påpekt, hvordan de streikende i kommunal sektor har klart å forlede opinionen til å tro at vi ikke har likelønn i Norge. Mine kollega Per Valebrokk skriver godt om det her. I en meningsmåling utført av InFact for VG i går, fikk de streikende bred støtte i folket. 

De streikende i kommunal sektor sauser lønnsforskjeller mellom yrkesgrupper inn i begrepet likelønn. Denne tilsnikelsen under dekke av en rettferdig kamp for likelønn, burde avlives straks. Likelønn bør kun bety at lønnstagere som utfører nøyaktig de samme jobbene med nøyaktig det samme krav til utdannelse, kompetanse og erfaring, skal ha lik lønn. Punktum. De streikendes fagforeninger prøver å få koblet likelønnsbegrepet til lønn mellom yrkesgrupper så lenge de har samme lengde på utdannelse. Det er ganske freidig. Alle yrker og stillinger har fordeler og ulemper som varierer sterkt. Jobbinnhold, utfordringer i arbeidet, krav til utdannelse, kompetanse og erfaring, arbeidstid, arbeidsmiljø, ansettelsestrygghet, fysiske og psykiske belastninger, pensjons- og forsikringsordninger og andre goder som ikke kommer i form av innskudd på lønnskonto. Lønnen balanserer fordeler og ulemper slik at samfunnet får tilstrekkelig med kompetent arbeidskraft der det er behov.

De strikende burde heller rett og slett sagt det som det er: Vi vil ha høyere lønn.

Men det er vanskelig. Vel har de streikevåpenet, men i det våpenet blir kruttet gradvis vått. De mangler våpenet som alltid har tørt krutt. Nemlig å kunne si: «Gi meg høyere lønn, hvis ikke tar jeg jobb hos din konkurrent». Det kan de ikke. Sykepleiere, hjelpepleiere, lærere og en hel rekke arbeidstagere har solgt sin arbeidskraft til den største av alle monopolkapitalister: stat og kommune. For mange yrkesgrupper finnes knapt alternative arbeidsgivere som kunne vært et korrektiv til det offentlige som arbeidsgiver. Og dermed blir heller ikke lønnsnivået så sprekt som mange kunne tenkt seg. En av grunnene til at privat sektor har mange med god lønn, er nettopp at det er hard konkurranse om den beste arbeidskraften mellom tilbyderne av jobber. En av grunnene til at ingeniører i det offentlige tjener mer enn omsorgsyrkene, er at det de også kan selge arbeidskraften sin i privat sektor.

Man trenger på ingen måte å privatisere hele helsevesenet eller skolen for å få en slik effekt der det offentlige i dag er enerådende. Noen korrektiver, og flere enn dem vi har i Norge i dag, ville trolig gjort godt for lønnen til mange av de som i dag streiker. Innen noen yrker, f eks politi og forsvar, må selvfølgelig arbeidsgiveren være det offentlige. Men innen helse, omsorg og utdanning, må den det ikke.

I et slikt lys, er det merkelig at fagforeningene stort sett mener privatisering er noe mannen der nede har funnet på. Så lenge stat og kommune får beholde sin makt som eneste kjøper av arbeidskraft for en rekke ulike utdanninger, er det vanskelig for arbeidstagerne å få spreke lønnsløft. Et annet problem er at fagforeningene også krever at alle medlemmene skal tjene omtrent det samme, altså likelønn. Det hindrer at de mest attraktive arbeidstagerne blir betalt det de fortjener, og det holder trolig lønnen nede for hele gruppen.

Men det er håp. Særlig innen helse og omsorg. Når eldrebølgen skyller over oss for fullt, sitter særlig helse og omsorgspersonell på en vare der etterspørselen kommer til å eksplodere, nemlig tjenesten omsorg. Det er slett ikke usannsynlig at vi i fremtiden må lønne omsorgsarbeidere betydelig  høyere om vi skal få nok omsorgspersonell til å passe våre eldre. Men jeg advarer, monopolisten vil holde igjen så godt han kan.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende