Flere boligtomter må legges frem i byene slik at det blir lettere for unge å få sitt eget hjem.

Vi har et problem. Det vil si: Våre unge har et problem. Hvis ikke myndighetene raskt tilrettelegger for økt boligbygging i særlig urbane strøk og legger om politikken som grovt skattefavoriserer bolig, står vi i fare for å skape mange økonomiske tapere. Unge uten arv eller betydelige bidrag fra foreldre risikerer å bli Norges nye evige underklasse. Særlig siden man også har strammet inn mulighetene for å gi 100 % finansiering. Overinvestering i bolig sørger for så høye boligpriser at mange etter hvert ikke klarer å få en fot innenfor. Og dermed får de ikke være med på den hyggelige økonomiske reisen det å være boligeier er. De blir fraløpt økonomisk av dem som får en fot innenfor.

Jeg var ikke spesielt smart, bare heldig
Jeg har hatt en pen reise i boligmarkedet. Ikke fordi jeg er spesielt smart, men fordi jeg var heldig med tidspunktet for når jeg trengte min første bolig. Jeg tilhører et av de heldigste kullene når det gjelder inntreden på boligmarkedet. Jeg kjøpte min første bolig i 1993, akkurat da boligmarkedet snudde opp igjen etter fem års prisfall på totalt 40 %. Jeg betalte 230 000 kroner for leiligheten etter at megleren hadde presset meg opp 5000 (!) kroner. Det året tjente jeg omtrent 225 000 kroner. Leiligheten jeg kjøpte den gang, koster i dag om lag 1,2 millioner. Jeg innrømmer at dette ikke var eller er en luksuskåk. Men det er likevel interessant å se at en enslig uten egenkapital, slik jeg var i 1993, skal få slite med å kjøpe selv denne leiligheten.

Jeg ga én gang årslønn, i dag snakker vi opp mot tre ganger årslønn. Og det bare for å få en fot innenfor et marked myndighetene har gitt skattegoder og er med på å begrense tilbudet i gjennom å ikke tilrettelegge godt nok for nybygging. Du er nødt til å være innenfor. Står du utenfor boligmarkedet gjennom et helt liv, taper du stort. Det er det mange som har skjønt, derfor strekker boligkjøperne strikken vel langt i disse dager. Boligprisene er i all time high.

Mitt syn på boligprisene og utviklingen av dem, finner du her. Jeg mener risikoen begynner å bli vel høy, og det er slett ikke usannsynlig at vi kan oppleve et prisfall litt lenger ned i løypa. Hvis boligmarkedet går på en smell og vi får tilstander lik de vi hadde under boligkrakket i 1988–93, kan det gå ut over svært mange og særlig unge. De som da sitter igjen med svarteper, bør ikke steines. De har nemlig svært få valg. Man må ha et sted å bo, og i Norge er det for alle praktiske formål dumt å være leilending gjennom livet. Jeg forstår godt at dagens unge strekker strikken så langt de kan, for å komme inn i varmen.

Skattegoder fører til overinvestering
Bolig er fortsatt skattefavorisert. Selv med nye boligtakster verdsettes boligverdier lavt når formuesskatten skal beregnes. Det er fortsatt fullt rentefradrag for alle renter du betaler, uansett om du er en godt betalt lønnsvinner som har kjøpt både tre og fire boliger for utleie, samt hytte ved fjell og sjø. Man slipper gevinstskatt ved salg av bolig. For praktiske formål gjelder dette også investeringsboliger man leier ut. Du må flytte inn der og bo der i ett år før du selger. Utleie i egen bolig er også skattefritt. Bolig og hytte med god beliggenhet er derfor blitt et yndet investeringsobjekt for godt bemidlede. Og dem er det mange av i Norge. Det presser prisene ytterligere opp.

Dette kan lette situasjonen
Når politikere blir forelagt denne problemstillingen, rykker det i reguleringsnerven deres. Det finnes fortsatt politikere som tror på noe så dumt som å regulere prisnivået ved lov. Enkelte ønsker seg tilbake til et slags fastprissystem der boliger ikke kan omsettes for mer enn det boligen i sin tid ble kjøpt for, kanskje justert for generell prisstigning. Jeg håper alle slike idéer blir lagt døde umiddelbart. Dette har vi prøvd før, det fungerte ikke da heller. Forklaringen er enkel, man kan ikke lure markedet. Selger du en vare som markedet er villig til å betale 2,5 millioner for, men blir nektet å ta mer enn 2 millioner, vil 500 000 kroner av denne handelen flyttes ut i det svarte markedet. Slik var det i borettslagene da vi hadde fastpris. Avstanden mellom fastprisen og markedsverdien ble betalt under bordet. Jeg har skrevet om det her.

Jeg mener det finnes noen løsninger. Særlig tre forhold kan avhjelpe.

1. Tilbudet av boliger kan og må økes gjennom at mer tomtegrunn tilrettelegges for boligbygging, eller at vi bygger i høyden i sentrum av byene der folk aller helst vil bo. I tillegg må plan- og bygningsetatene rundt om i det ganske land gjøre det de kan for en raskt og minst mulig smertefull søkeprosess. Ett er i alle fall sikkert, det er ikke plassmangel i Norge. Men særregler, for eksempel markagrensen rundt Oslo, struper mulighetene for å bygge ut der folk strømmer til.

2. Det er trolig neppe noen vei utenom en omlegging av skattepolitikken. Nå farer eiendomsskatt som et ukontrollert virus rundt i de norske kommuner. Dette er for tilfeldig skattepolitikk. Vi må ha en helhetlig og lik skatt også på eiendom. Skal vi ha formuesskatt, må alle formuesobjekter verdsettes likt. Det vil si etter markedsverdi. I dag er formuesverdsettelsen av primærbolig satt til 25 % av markedsverdien.
Eller så bør formuesskatten fjernes. Det ville i alle fall fjernet de godt bemidledes hang etter å kjøpe mer bolig bare for å spare formuesskatt. Det bør også vurderes om andre skatteforhold rundt det å eie bolig bør likebehandles med annen form for eierskap. Er det noen god grunn for at gevinst ved salg av bolig alltid skal være skattefri?

3. Bankene må være sin oppgave bevisst. Det er åpenbart at et bankvesen som kaster penger etter låntagerne, er med på å drive boligprisene opp. Det hjelper ikke at det enkelte individ holder igjen, det fører bare til at den forsiktige ikke får kjøpt noen bolig. Så lenge din budkonkurrent får kastet penger etter seg, må du også få tak i samme mengde lånte penger for å ha en sjanse i budkampen. Bankene må i fellesskap sørge for å holde litt igjen. Insitamentene for å holde igjen, må Finanstilsynet skaffe dem.  

Det har dessuten oppstått en diskusjon i etterkant av den forrige sentralbanksjefens, Gjedrems, angrep på et boligmarked han mente var euforisk. Flere tar til orde for å fjerne rentefradraget i selvangivelsen. Det er trolig å gå for langt. Men kanskje kunne man tenkt seg en løsning der man begrenset hvor stort lån man kunne få rentefradrag for. Jeg har intet ønske om å øke de totale skattene. Eventuelle skatteøkninger skal deles ut igjen i form av lettelser andre steder i systemet. Men noe må gjøres. Ingen er tjent med at en stor gruppe unge gjøres til evige økonomiske tapere fordi de ikke får en fot innenfor et marked som på grunn av de rådende forutsetninger gir garantert velstand for dem som klarer å presse seg inn.

Følg Tom Staavi på Twitter

Tips oss hvis dette innlegget er upassende