I dag har Matkjedeutvalget levert sin innstilling for å styrke konkurransen i matvaresektoren. Utvalget er ledet av den tidligere KRFeren Einar Steensnæs, og rapporten ble overlevert på en pressekonferanse i regjeringskvartalet. Utvalget virker å ha gjort en halv jobb.

Utvalget foreslår tiltak som rammer de fire store paraplykjedene i verdikjeden for mat. Disse har for mye makt, sier utvalget. Denne makten utnytter de for å begrense utvalget av varer i butikken, og for å holde et prisnivå som er høyt over det vi ellers ser i Europa. Det har helt sikkert utvalget rett eller delvis rett i. Jeg tilhører dem som ikke synes synd på verken Reitan-familien, eierne av Norgesgruppen eller andre i kjeden som tjener seg styrtrike på å lempe nødvendighetsvarer over disk til norske husholdninger.

Prissamarbeid uten avtale
Et av utvalgets gode poenger, etter mitt syn, er at med bare fire store aktører blir det lett å holde oversikt over hva konkurrenten gjør. Dermed kan man tilpasse seg prismessig, uten at man driver med ulovlig prissamarbeid, til et behagelig nivå for alle. Det blir ingen reell konkurranse på pris fordi ingen av de fire store er tjent med å virkelig utfordre de tre andre. I tillegg er det selvfølgelig slik, som utvalget påpeker, at kjedene vil ha stor makt i forhandlinger med leverandørene om hva som skal i hyllene og til hvilken pris leverandørene kan få. Slik sett er det mye makt konsentrert om få hender i et marked som omsetter for mellom 160 og 170 milliarder kroner i året.

Pinlig svakt
Der utvalget er pinlig svakt, er når det påpeker at vår landsbrukspolitikk selvfølgelig er med på å drive prisene opp sammen med andre faktorer som for eksempel et generelt høyt kostnadsnivå. Men der stopper det. Det er ingen analyse av hvor mye disse faktorene betyr for prisforskjellene, og hva som forklarer de største forskjellene mellom hva norske forbrukere betaler i butikken og hva for eksempel svenske forbrukere betaler i butikken. Sagt på en annen måte, hvis det er slik at brorparten av prisforskjellen kan forklares ved importvern og norsk landsbrukspolitikk, får vi ikke vite det. Skylda skal legges på matvarekjedene. Punktum. Det er også åpenbart bestillingen fra Landsbruksminister Lars Peder Brekk.

Dette ble tydelig slått fast i pressekonferansen da utvalgsleder Steensnæs sa at politiske gitte rammebetingelser, slik som at norsk landsbrukspolitikk skal ligge fast, var utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i. Og han bekreftet også at man ikke hadde gjort beregninger på hvilke komponenter som var de viktigste forklaringsvariablene for det høye norske prisnivået.

Vi kjenner ikke forklaringen
Ergo har vi en situasjon der vi fortsatt ikke aner hvilke forklaringer som er viktigst for det særnorske høye prisnivået på mat. Men vi får en skinndiskusjon der én av synderne, nemlig kjedene, får all skylden. Politikerne kan fremstå som handlekraftige, og forbrukerne kan lulles inn i en oppfatning at det blir tatt grep.

Dette er ynkelig. Senterpartiet fremstår mer og mer som et rent propagandamaskineri for norsk landbruk og norsk landbrukspolitikk. Ingenting er galt, landbrukspolitikken er i følge Senterpartiet perfekt. Og siden Senterpartiet sitter i en flertallsregjering og de to andre ikke engang vil drømme om å pirke bort i feltet, er det Senterpartiets landbrukspolitikk som gjelder.

Jeg betaler gjerne hvis prisen er ok
Det er godt mulig at norsk landsbrukspolitikk er akseptabel. Jeg, og mange med meg, er villig til å betale noe for å opprettholde matproduksjon over mesteparten av Norge. Men jeg vil vite hva det koster. Jeg vil vite hvor mye av det høye prisnivået på mat som skyldes at vi fører en politikk med tollbarrierer for mat fra utlandet og holder oss med et gjennomregulert landsbruk hvis viktigste mål er at det skal produseres mat på hver forblåste tue over det ganske land. Hvis den kostnaden er akseptabel, skal jeg gladelig betale min skjerv og holde tyst. Er den ikke akseptabel, bør vi vurdere å gjøre noe.

Men når et utvalg som opplagt burde kunne si noe om denne komponenten ikke får lov, mistenker jeg at oppdragsgiveren Landbruksdepartementet frykter svaret. Det er, for å si det mildt, lite tillitsvekkende. Og diskusjonen blir dermed som de fleste andre. De som har de sterkeste pressgruppene på Stortinget, vinner frem. Kapitalistene, her matkjedene, gis skurkerollene, og vi fortsetter som før uten å ane om vi bruker ressursene over statsbudsjettet på den best mulige måte. Slik kan vi holde på til oljefondet er tomt.

Følg Tom Staavi på Twitter

Tips oss hvis dette innlegget er upassende