Det er vanskelig å tenke seg at vi skal slippe unna den økonomiske dramatikken som utspiller seg i verdensøkonomien. Det er noe å tenke på for mange av oss.

Det ser mørkt ut nå. Børsene stuper. Børsene er normalt i forkant av den økonomiske utviklingen. Stuper børsene er det fordi aktørene er bekymret for hva de økonomiske realitetene kan være om et halvt til ett år. Statsgjeldsproblematikken i Europa blir verre og verre. Den politiske ledelsen i Europa synes ikke å enes om å trekke en hittil ukjent kanin opp av hatten som gir håp om en langsiktig løsning. Hvorvidt en slik kanin i det hele tatt finnes, er dog tvilsomt. Akkurat nå er det reell fare for en større økonomisk krise. Bare det at euroen kan ryke, gjør at vi kan bevege oss inn i hittil ukjent territorium. Ingen vet hva som skjer bortsett fra at vi kan anta kaos og lite økonomisk vekst.

Gjeldssumpa i USA er ikke mindre problematisk. Når også amerikanere har bestemt seg for å kutte forbruket og spare, betyr det skrale vekstforventinger i en nasjon der 70 % av bruttonasjonalproduktet stammer fra privat forbruk.

Under finanskrisen høsten 2008 og gjennom 2009, kunne vi lene oss på lavere rente, at statene sprøytet penger inn i sine økonomier, og et Kina som vokste sterkt. Nå har ikke statene mer penger å bruke, og nye tall, blant annet stemningsindikatorer i Kina, gir få tegn til glede.

Med dette bakteppe kan vi anta to mulige utviklingstrekk fremover. Begge inneholder et giftbeger som privatøkonomien må tåle.

1. Krisen blir verre utenfor Norges grenser
Flere og store land kan oppleve resesjon, det vil si at den økonomiske veksten blir negativ. Før eller siden vil det i så fall også slå ut i Norge. En kombinasjon av svakere utsikter i eksportmarkedene til norske bedrifter, samt et større fall i oljeprisen på grunn av lavere vekstforventninger ute, vil slå inn i Norge i form av lavere aktivitet i norsk økonomi. Bedrifter som får problemer i sine eksportmarkeder, vil ønske å senke kostnadene. Samtidig vil investeringslysten avta. Summen er en økende arbeidsledighet også i Norge.

Renten fra sentralbankene vil være lave, men finansmarkedene kan likevel sende rentene oppover fordi tilliten i finansmarkedet forsvinner som den siste iskremen i en barnebursdag. Det betyr høyere rente og flere arbeidsledige. Det er privatøkonomisk gift for dem som rammes, men det er også gift til psykologien i markedet som blant annet hausser opp boligprisene om dagen.

2. Politikerne trekker en kanin opp av hatten
Hva om det ikke går den veien høna sparker? Hva om våre venner – politikerne i Europa, USA og i fremvoksende økonomier, finner en hittil ukjent samarbeidsånd og hittil ukjente grep som rydder opp. Som ved et trylleslag skaper man troverdighet knyttet til å rydde opp i statsgjeld og tilliten i finansmarkedene gjenvinnes på magisk vis. Investeringslysten vender gradvis tilbake blant bedriftene verden over. Resesjonsfrykten avtar og forsvinner, og vi kan fornøyd konstantere at verdensøkonomien igjen er i vekst.

Da stiger rentene. Ikke i morgen. Trolig heller ikke i 2012. Men kanskje i 2013. Og lånet ditt er der da også.

Stigende renter er gift for de av oss med for høy gjeld. Og dem er det mange av, skal vi tro Finanstilsynet. I følge tilsynet som skal passe på bankene, har husholdningene aldri tidligere hatt høyere gjeld, og den fortsetter å vokse.

Stigende rente er også gift for boligprisene som er på en historisk topp. Ikke bare har de i mange år steget mye mer enn den samtidige inntektsveksten kan forsvare. Boligprisene i Norge har også steget mye samtidig med at de i mange sammenlignbare land er barbert. Selv om vi er anderledeslandet, er det på tide å spørre oss selv om vi er så unike.

Finnes det en vei mellom disse to? Finnes det håp?

Kanskje, men fremtiden ser utfordrende ut også for oss. Skal man håpe på noe, må man håpe på en bedre utvikling ute. Samtidig som en påfølgende rentehevning blir moderat og gir oss tid til å få kontroll på et for høyt gjeldsnivå i husholdningene. Vi får igjen sette vår lit til flaksen og håpe at styrken på den økonomiske giften mange husholdninger må belage seg på å drikke i tiden som kommer, blir svakest mulig.

Konklusjon? Vi må ikke tro vi er immune for den dramatikken som utspilles på den internasjonale økonomiske scenen. Et konkret forhold å ta med seg for den det gjelder, er troen på stadig vekst i boligprisene. Det er nå svært vanskelig å få øye på de gode argumentene som gjør det rasjonelt å fortsatt prise opp den norske boligmassen med langt mer enn den samlede inntektsveksten skulle tilsi.

Følg Tom Staavi på Twitter

Få flere gode råd og tips om din privatøkonomi fra Dine Penger – trykk her for et godt tilbud på abonnement.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende