Finanstilsynet ønsker et egenkapitalkrav på 15 % ved kjøp av bolig. I tillegg ønsker man å forby avdragsfrihet hvis lånet overstiger 70 % av boligverdien.Det er godt ment, og man kan lett være enige i at det oser fornuft av tiltakene vi her får servert. Men forslagene gjør det samtidig vanskeligere for unge uten velstående foreldre å få en fot innenfor boligmarkedet. Dermed blir de også effektivt ribbet for alle godene politikerne deler ut til norske boligeiere.

 

Egenkapitalkravet stopper neppe boligprisøkningene
Egenkapitalkrav er først og fremst noe som reduserer risikoen for bankene. Med et egenkapitalkrav på 15 % kan boligmarkedet falle like mye, før banken i så fall trenger å være bekymret for ikke å få tilbake pengene sine. Men tiltaket er lite effektivt for å stoppe prisøkningen i boligmarkedet. Det betyr jo bare at de som ønsker å kjøpe for utleie og som har egenkapital, vet at leiemarkedet blir stadig bedre. Et sted må folk tross alt bo.

Egenkapitalkravet blir også temmelig uthulet av at Husbanken tilbyr fullfinansiering til en stor gruppe.

Det kreves helt andre tiltak for å skape et boligmarked med litt større muligheter for alle.

Bolig- og skattepolitikk må opp på den politiske agendaen
Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har alle løsningene. Men slik boligmarkedet nå fremstår, er det i ferd med å bli et samfunnsproblem at vi skaper klasseskiller mellom de som har rike foreldre og de som ikke har det. Det kan også være slik at en historisk lav rente uten en tilsvarende innenlandsk lavkonjunktur, manglende boligbygging og en boligeierfavoriserende skattepolitikk bygger opp en ubalanse i boligmarkedet som kan sprekke litt lenger ned i løypa. Hvis boligmarkedet er et gigantisk pyramidespill, kan vi alle ha et stort problem på sikt. 

Det er derfor på tide at bolig- og skattepolitikken flyttes høyt opp på den politiske agendaen.

Her er noen forslag, som etter mitt syn, med fordel kan utredes.

1. Øke tilbudet av boliger
Dette er uten tvil det viktigste av alt. Tilbudet av boliger kan og må økes gjennom at mer tomtegrunn tilrettelegges for boligbygging, eller at vi bygger i høyden i sentrum av byene der folk aller helst vil bo. I tillegg må plan- og bygningsetatene rundt om i det ganske land gjøre det de kan for en raskt og minst mulig smertefull søkeprosess. Ett er i alle fall sikkert, det er ikke plassmangel i Norge. Det er skog, stein og utmark fra Tryvannstårnet til Trondheim. Men særregler, for eksempel markagrensen rundt Oslo, struper mulighetene for å bygge ut der folk strømmer til.

2. Legge om skattepolitikken
Det er trolig neppe noen vei utenom en omlegging av skattepolitikken. Nå farer eiendomsskatt som et ukontrollert virus rundt i de norske kommuner. Dette er for tilfeldig skattepolitikk. Vi må ha en helhetlig og lik skatt også på eiendom. En løpende og årlig landsomfattende skatt på bolig gjør, alt annet likt, det litt mindre interessant å eie bolig.

Skal vi ha formuesskatt, må alle formuesobjekter verdsettes likt. Det vil si etter markedsverdi. I dag er formuesverdsettelsen av primærbolig satt til 25 % av markedsverdien.

Eller så bør formuesskatten fjernes. Det ville i alle fall fjernet de godt bemidledes hang etter å kjøpe mer bolig bare for å spare formuesskatt. Det bør også vurderes om andre skatteforhold rundt det å eie bolig bør likebehandles med annen form for eierskap. En viktig grunn for slike grep er dessuten at man gjør investeringer i næringslivet og arbeidsplasser mer attraktivt i forhold til det å salte ned pengene i et boligmarkedet.

Dokumentavgiften kan også med fordel fjernes. Dette er en avgift kjøperne må låne til og som blir en ekstra byrde for dem som ønsker å kjøpe bolig.

Flere tar til orde for å fjerne rentefradraget i selvangivelsen. Det er trolig å gå for langt. Men kanskje kunne man tenkt seg en løsning der man begrenset hvor stort lån man kunne få rentefradrag for. Det vil gjøre det litt mindre interessant å låne opp enda mer for å kjøpe enda flere boliger. 

Lovmaker kan også vurdere om det skal innføres et skattgode for dem som leier. Leietager dekker jo kostnadene til utleier, samt et overskudd. Ved å gjøre det dyrere for eier, kan man kanskje anta at leieprisene stiger. Det kan i så fall kompenseres med et skattefradrag for leieutgiften. Dermed gjør man leietagers økonomiske liv noe lettere, og åpner rom for at leietagere kan spare opp egenkapital til et senere boligkjøp.

Jeg har intet ønske om å øke de totale skattene. Eventuelle skatteøkninger skal deles ut igjen i form av lettelser andre steder i systemet. Men noe må gjøres. Ingen er tjent med at en stor gruppe unge gjøres til evige økonomiske tapere fordi de ikke får en fot innenfor et marked som på grunn av de rådende forutsetninger gir garantert velstand for dem som klarer å presse seg inn.

3. Finanstilsynet må gi andre incitamenter enn egenkapitalkrav
Bankene må være sin oppgave bevisst. Det er åpenbart at et bankvesen som kaster penger etter låntagerne, er med på å drive boligprisene opp. Det hjelper ikke at det enkelte individ holder igjen, det fører bare til at den forsiktige ikke får kjøpt noen bolig. Så lenge din budkonkurrent får kastet penger etter seg, må du også få tak i samme mengde lånte penger for å ha en sjanse i budkampen. Bankene må i fellesskap sørge for å holde litt igjen. Insitamentene for å holde igjen, må Finanstilsynet skaffe dem. Det er ikke sikkert at det er egenkapitalkravet som er det eneste og riktigste virkemiddelet.

PS:
Bare så det er nevnt, politikere med ønske om løse omtalte problemer gjennom å regulere og styre prisene i boligmarkedet, bør man ikke lytte til. Vi har prøvd et tidligere, det fungerte ikke da heller.  

Følg Tom Staavi på Twitter

Få flere gode råd og tips om din privatøkonomi fra Dine Penger – trykk her for et godt tilbud på abonnement.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende