Å verne barn mot voldelige spill er umulig. I beste fall kan man ha som mål å begrense graden og mengden av vold.

VGnett setter søkelyset på barn og voldsspill gjennom filmen «Det er bare et spill» av regissør Thor Bekkavik. Filmen er en del av dokumentarprosjektet «300 sekunder» som har premiere på VGTV i dag.

En endeløs diskusjon
Temaet barn og voldelige dataspill er et tema jeg som forelder har vært presset til å mene noe om gjennom flere år. Jeg har hatt evige lange diskusjoner med mitt eget barn om voldsspill. Jeg har diskutert det i foreldremøter. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er noen psykolog. Og jeg har heller ikke sett noen undersøkelser som viser at det er en signifikant sammenheng mellom det å utsette et barn for voldelige spill og barnets oppførsel og eventuelle senere voldelige løpebane. Min hypotese er at de aller fleste klarer å skille spill fra det virkelige liv, kun en liten gruppe blir skadet av bestialske drap på skjermen som underholdning. Noen få får flyttet noen grenser som absolutt ikke burde vært flyttet.

Positive effekter kan oppnås uten vold
Men ett forhold er jo de negative sidene, hva med de positive? Spillentusiaster og –eksperter, irriterende nok ofte også barna selv, argumenterer med de positive sidene selv et ultravoldelig spill har. Ofte spiller man jo sammen via nettet, noe som betyr å være på lag, det handler om mestringsfølelse, evne til å ta raske og koordinerte valg og taktiske disposisjoner. Men det jeg er temmelig sikker på, etter å ha sett hva en del av disse spillene har å by på, er at man kan få de positive effektene på andre måter og derfor samtidig slippe unna risikoen for de negative sidene. Man kan med andre ord tenke som en økonom hvis mål er å få høyest mulig avkastning til lavest mulig risiko.

I det perspektivet er et spill med 18 års aldersgrense et alternativ til fritidsaktivitet som bør komme langt ned på listen for en gjennomsnittlig 9-13 åring hvis målet er å utvikle barnets lagånd og evne til raske beslutninger, samt trene det i taktiske øvelser.

Mange overraskes av voldsgraden
Jeg gjorde for en stund tilbake et eksperiment. En forelder tok opp spilldiskusjonen i et foreldremøte. Reaksjonene var ikke så store, lite skjedde. Noen få foreldre fortsatte den likevel blant oss. Det ble besluttet å ta den opp igjen ved neste anledning.

I forkant av neste møte, sendte jeg alle foreldre noen videosekvenser fra spillene det var snakk om. Jeg tror de var hentet fra «Call of Duty», også kjent under navnet COD. Da ble det fart på diskusjonen i gruppa. De fleste var overrasket over hvor voldelig dette faktisk var, hvilken infam ondskap det er snakk om, realismen i bildene og hvilke oppgaver man som spilldeltager skal utføre. Resultatet av diskusjonen var at forbudslinjen var et mer aktuelt valg for de fleste.

Men, det finnes alltid en eller annen som gir etter. En eller annen som enten er sløv, eller bevisst gir etter fordi man vil kjøpe seg poeng hos sine barn. Og da blusser selvfølgelig diskusjonene opp i de ulike forbudshjem på nytt. Og på nytt.

Forby dem via lovverket?
Bør slike spill forbys? Nei, selvfølgelig ikke. Spillene er utgangspunktet ment for et voksent publikum. Håper jeg.

Bør butikkene skjerpe salgsrutiner? Nei, det er neppe mange 9-åringer som drar alene til Elkjøp og får kjøpt disse spillene.

Bør politikerne på banen? Skal vi ha statlige holdningsskapende kampanjer? Neppe, den type kampanjer blir et gjesp.

Et individuelt ansvar
Det finnes bare en løsning, og det er å ta oppgaven som forelder alvorlig. Dette koker ned til det enkelte individs ansvar. Det å begrense voldsspill for de mindre barna er en viktig oppgave som sammen med svært mange andre oppgaver, bør prioriteres.

Derfor er det viktig at VG med sin størrelse setter fokus på problemstillingen og forsøker å løfte den ut fra det enkelte hjem og opp til en debatt i plenum. Her kommer man nemlig ingen vei uten et samarbeid og konsensus med de andre foreldrene i nærmiljøet. Men selv da er det umulig å fjerne risikoen for å påføre sine håpefulle skade gjennom voldsspill. Man kan i beste fall håpe at man begrenser mengden og graden av vold, og dermed også mulige skadevirkninger.

Etter hvert har det utviklet seg et slags kompromiss i mitt nærmiljø. Man tillater spill med 16 års aldersgrense i bytte mot at barna holder seg unna spillene med 18 års aldersgrense. Ja, jeg innrømmer at det er et knefall for overmakten. Men jeg håper de som setter disse grensene vet hva de driver med.

Følg Tom Staavi på Twitter

Tips oss hvis dette innlegget er upassende