Situasjonen i EU kan minne om en episode man kan lese om i en av Fridtjof Nansens bøker. Han og Hjalmar Johansen forlot den innefrossede «Fram» i polhavet for å gå på ski først til Nordpolen, noe de ga opp, og deretter snudde for å nå folk i iskanten. Etter år i delt sovepose, ble de en dag overrasket av en isbjørn. Mens isbjørnen sto over Johansen og Nansen fiklet etter geværet, ba Johansen Nansen om å raske på slik i følge Nansen: «Nå får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent». Nansen får til slutt opp geværet og skutt bjørnen. Det er påstått senere at Nansen på julaften det samme året, blant annet på grunn av det tette samlivet og dramatiske hendelser, inviterer Johansen til å være dus. Til det skal Johansen ha svart at «Det må jeg få lov til å tenke over».

Moralen er at når krisen er på sitt verste og man innser at man er i samme båt, kommer man nærmere hverandre. Men samtidig vokter man seg vel for å ta i mot et hvilket som helst tilbud.

EUs ledere har et større ansvar enn de ser ut til å ta. Det er skummelt når flere og flere antyder at de harde 30-årene kan gjentas. Den perioden endte tross alt i over 50 millioner lik. Dog er det å anta at de som frykter denne parallellen kun mener å sammenligne den økonomiske utviklingen i perioden og ikke den politiske katastrofen tiåret ledet til.

Jo lenger Tyskland holder igjen på seddelpressen til den Europeiske sentralbanken, jo sterkere fornemmer man at pratet om at de harde 30-årene skal gjentas ikke bare er tomme ord. Det er forståelig at tyske myndigheter ikke vil la sine borgere ta regningen for at andre stater i EU har bevilget seg for god velferd på lånte penger. Samtidig krever denne krisen en løsning ganske raskt. Arbeidsledigheten i Spania, Italia og Hellas er på nivåer som gir grobunn for sosial uro. Det kan også i verste fall gi grobunn for styresett som ikke er demokratiske.

Svært høy arbeidsledighet blant unge

EU har for tiden en total arbeidsledighet på rett i underkant av 10 %. I Spania er arbeidsledigheten over det dobbelte av dette. Verst går det ut over de unge. Blant de yngste kullene i Spania er arbeidsledigheten over 40 %. OECDs tall viser at det allerede i sommer var 44,5 millioner arbeidsledige innenfor OECD-området. De tallene er ikke blitt bedre i løpet av høsten.

Det er lite som er farligere for et samfunn enn at store grupper faller utenfor. De som faller utenfor arbeidsmarkedet blir fratatt håpet om en bedre fremtid. Unge uten jobb kommer aldri i gang med å bygge et liv for seg og sine. Og da oppstår det ikke bare enn massiv svart økonomi, men fort også subkulturer og raseri mot resten av samfunnet. Vi ser allerede konturene av at dette i protestaksjoner over store deler av den vestlige verden.

Dog er det en vesentlig forskjell fra dagens arbeidsledige som protesterer kontra den alminnelige levestandarden i perioden 1930-40. Dagens demonstranter har smart-phones, designer-jeans og mat på bordet. Store deler av den vestlige verdens økonomier faller fra et mye høyere velstandsnivå enn det man hadde i 30-årene. Men, det er likevel all grunn til å være bekymret hvis vi står foran et tiår med økonomisk stagnasjon eller fall. Ingen kan garantere utfallet av et slikt scenario.

Hva gjør vi?

Det synes som om tyske myndigheter planlegger at de gjeldsutsatte PIIGS-landene skal pines gjennom gjeldskrisen og en eventuell rekonvalesens. Vel har man stilt opp med garantier og latt den europeiske sentralbanken gjøre støttekjøp av obligasjoner fra noen av de gjeldsutsatte landene. Hellas fikk en pakke som innebar nye lån og en nedskrivning av gjelden til et nivå man håper landet kan betale. Men dette er langt fra nok. Fortsatt presser investorene markedsrenten på spansk, italiensk og portugisisk gjeld opp til nivåer som det gjør det håpløst for disse landene å kunne betjene gjelden sin når de ulike obligasjonsseriene forfaller og lånene må fornyes til denne nye og høyere renten. Dermed faller disse landene enda dypere ned i krisen. Når staten må spare penger, forsterkes den negative spiralen og økonomien krymper ytterligere. Det hjelper lite å kutte offentlige utgifter for å bruke pengene til gjeldsnedbetaling, hvis kuttene fører til negativ vekst, et lavere bruttonasjonalprodukt og svakere skatteinngang og derfor mindre penger til gjeldsnedbetaling. Man risikerer at enkelte land ikke klarer å betjene sin gjeld, noe som betyr at tapene velter inn europeisk banksektor. Noe som igjen kan skape en fullstendig stillstand i finansmarkedet, ingen får låne, bedriftene stopper opp og massearbeidsledigheten brer om seg. Denne dominoeffekten må stoppes.

Det synes i hovedsak som det er to veier ut av dette uføret:

1. Omgjøre gjelden til fellesgjeld

Enten må man sette alle kluter til og redde euroen, kanskje gjennom å skape en form for euro-obligasjon der alle eurolandene er gjensidig ansvarlig for hele eller deler av de andre landenes statsgjeld. Det betyr at landene i Eurosonen gjør om sine lands respektive gjeld til fellesgjeld. Det kan skape ro. Det betyr at de som har lånt ut penger til disse statene, for en stor del bankvesenet i Europa, vil kunne være mye mer sikre på å få pengene tilbake. Dermed øker tilliten til bankvesenet, og penger kan igjen flyte friere og smøre økonomien i de ulike land. Det gjør at vi kan håpe på vekst. Men dette er en løsning som gjør landene gjensidig ansvarlig for de andres gjeld. Med andre ord må tyske og franske borgere være med å betale for gjelden til grekere og italienere.

Steinar Holden, professor i samfunnsøkonomi ved universitet i Oslo, har foreslått en avart av en slik løsning omtalt her. Holden skriver: «Det finnes imidlertid løsninger. ESB har lov å låne ut til finansinstitusjoner. Redningsfondet EFSF kan omgjøres til en finansinstitusjon, og dermed få låne fra ESB. Redningsfondet kan dermed låne ubegrenset til kriselandene. De andre eurolandene kan gi følgende tilbud til kriselandene: dersom dere fører en ansvarlig finanspolitikk som over tid vil bidra til å få ned gjelden, så kan vi garantere at nye låneopptak ikke vil få høyere rente enn f.eks. tysk rente pluss ett prosentpoeng. Dersom Spania og Italia følger et slikt opplegg, vil landene dermed unngå gjeldskrisen. Siden garantien bare er knyttet til nye låneopptak, vil forpliktelsene til de andre eurolandene bare øke gradvis. Dermed får en tid til å avslutte opplegget dersom f.eks. Italia ikke gjennomfører de innstramninger som er nødvendig.»

2. Noen må ut av Euroen

Eller så må man gi opp Euroen i sin nåværende form. Kanskje kan man beholde valutaen hos den gruppen land som har orden i regnskapene og en kontrollerbar gjeldsmasse. De landene som går ut av euroen vil få en betydelig utfordring i det korte bildet. Det kan bli kaos, pengeflukt og de kortsiktige kostnadene kan bli enorme. Men fordelen vil være at landet over natten får løftet sin konkurransekraft i det internasjonale markedet. En ny valuta, for eksempel en gjeninnført Lire, vil falle kraftig i bytteforhold mot andre valutaer. Det betyr at, i dette tilfellet, italiensk eksport, blir mye billigere og Italia kan eksportere seg ut av sine problemer. Samtidig vil gjelden i Euro bli mye dyrere, men trolig antar man at en slik utgang av euroen også vil bety at landene som går ut av euroen ikke vil betale hele sin statsgjeld. Og da er vi kanskje like langt. Blir tapene store hos utlåner, kan vi ha en massiv finanskrise og hanskes med. En utgang av Euroen for noen land må derfor planlegges og styres på en klok måte.

Økonomer debatter nå fordeler og ulemper ved de to hovedveiene ut av uføret.

Den gode nyheten er med andre ord at det finnes løsninger. Den dårlige nyheten er at det haster. For hver dag som går uten at man tar grep som styrker tilliten i finansmarkedet, rykker vi stadig nærmere den totale kollaps i europeisk finans- og pengevesen. Og da hjelper det ikke for oss nordmenn å sitte på et berg av oljepenger både på bok og i havet. Da blir vi også rammet hardt.

Men, og her ligger risikoen, de aller fleste oppegående politikere synes å ta modige valg når man balanserer på kanten av stupet til en virkelig katastrofe. Det virker som om nye regjeringer både i Hellas, Italia og Spania har et godt styringsflertall i sine respektive land. Noe som gir håp om at de kan binde seg til tyske krav og dermed få den nødvendige hjelp som også er spiselige for Angela Merkel og hennes folk. Derfor kan vi i alle fall håpe på at det ikke går helt galt denne gangen heller selv om det nå er betydelig mer spennende og kritisk enn godt er. For, og det skal vi ikke glemme, amerikansk økonomi vokste omlag 2 % i tredje kvartal omregnet til årsvekst, kombinert med sterk vekst i Asia og andre områder, gjør at anslagene for vekst i verdensøkonomien inneværende år er omlag 3 %. Det er faktisk så oppløftende at det går an å tro på at det blir jul i år også.

Følg Tom Staavi på Twitter

Tips oss hvis dette innlegget er upassende